Franz Lehár ble født i 1870 og fikk sin musikalske utdannelse i Praha. Han arbeidet som fiolinist og senere kapellmester både i Tyskland og Ungarn bl.a. ved flere militærorkestre. Det var spesielt operaen som var hans hovedinteresse, og i en overgangsperiode levde han av sin komponistvirksomhet, men uten noen stor suksess. I 1899 kom han til Wien og ble ansatt som kapellmester på det fremtredende Theater an der Wien. Her fikk han oppført sin første operette i 1902, men det var først i 1905, med Den glade enke, at han for alvor fikk sitt gjennombrudd.
Teksten er skrevet av de erfarne librettistene Viktor Léon og Leo Stein etter komedien L'attaché d'ambassade fra 1861 av forfatteren Henri Meilhac, som også skrev liberetto til operaen Carmen, flere Offenbach-operetter og lystspillet Frk. Nitouche. Den glade enke ble raskt oversatt til tysk og hadde stor suksess på Carl Theater i Wien. Léon og Stein flyttet handlingen fra en av de tyske småstatene til Montenegro, som de i teksten kalte Pontevedro. På den måten kunne man få litt flere folkloristiske innslag i operetten.
Egentlig var teksten tiltenkt komponisten Richard Heuberger, som i 1897 hadde hatt stor suksess med operetten Der Opernball, men i stedet gikk den til den noe yngre komponisten Franz Lehar. Stykket ble uroppført 28. desember 1905 på Theater an der Wien i Wien. Selv om mottakelsen var middelmådig ble operetten på lengre sikt en stor suksess, og den ble snart oppført rundt omkring i Europa og også i USA.
Den glade enke ble en av de mest kjente operettene fra 1900-tallet, spesielt innenfor genren "danseoperette". Her finner vi både folkedanseaktige innslag og finere selskapsdanser. "Den er skreven af og for Mennesker, der er fødte med Valsen paa Læberne og Czardas'en i Fodsaalerne" (fra en anmeldelse i danske Politiken).
Lehars operette lever på en oppstilling av motsetninger. Sett ovenfra dreier det seg f.eks. om det mere naive hverdaglige satt opp mot det mondene og uoppnåelige. Samtidig er det rent musikalsk snakk om det folkloristiske (f.eks. Vilja-sangen) opp mot en mer Offenbach'sk løssluppen musikk (f.eks. hos grisettene). Eller det inderlige, tidløse i motsetning til det mer fasadeaktige og svært nærværende. Noen ganger gjentas melodiene - eller deler av dem - i en ny sammenheng som har forbindelse til handlingens framdrift, men gir likevel et tilbakeblikk. Teknikken gir assosiasjoner til Richard Wagners store operaer.
Se også Handlingen i Den glade enke
